-Kan vel si det sånn; hadde jeg visst hva jeg gikk til, vet jeg ikke om jeg hadde reist, men jeg er veldig glad for at jeg gjorde det sier Hanne Tangenes som har deltatt i "Korean Goverment Invitation Program for Overseas Korean Adoptee 2010". Et tilbud til koreansk adopterte, som ønsker å reise tilbake til fødelandet for å lære dette bedre å kjenne. I år var det med 80 deltakere, fra ni land, i alderen 20 - 45 år.
Adopsjon fra Sør-Korea
Sør-Korea har vært et av de største giverlandene når det gjelder utenlandsadopsjon, og jeg var blant de første som kom til Norge. Adoptert direkte fra Seoul Sanitarium and Hospital Orphanage, i 1968.
Tallene hos SSB viser 83 utenlandsadopsjoner i tiden 1966 - 68, mens i dag har tallet passert 17 000. Av disse har 6 274 kommet fra Korea. De fleste gjennom det som nå er Verdens Barn (tidl. Koreaforeningen) og adopsjonsformidler Holt Children's Service. Mange av barna som har blitt frigitt for adopsjon er funnet på gaten, markeder eller familiene har vært så fattig, at de ikke har klart å ta hånd om barna sine.
I mine papirer står det at jeg ble funnet på gaten, da jeg var tre måneder gammel. Seks måneder gammel kom jeg til Norge. Gjennom oppveksten har ikke adopsjon vært et tema. Det var lett å se at jeg hadde en annen hudfarve enn "alle andre", men utover det har det aldri vært noen som har gjort det til et problem.
Fra tid til annen, har jeg blitt spurt om jeg ikke vil reise tilbake til Korea. Reise for å se. Bli kjent med landet. Jeg har ikke vært uvillig, men som regel tydd til det litt flåsete svaret "Jo, gjerne - spanderer du?".
Det var omtrent det som skjedde. Jeg søkte National Institute for Internasjonal Education (NIIED), Seoul, om å få delta på årets "Homecoming Program for Overseas Korean Adoptee" og fikk plass. Deltakelsen er i sin helhet finansiert av de koreanske myndighetene, som ønsker å vise at moderlandet har en tradisjonsrik kultur og har utviklet seg til et av land vi kan være stolt av. Sør-Korea er blant annet Norges nest største handelspartner i Asia.
My soul in Seoul
Da flyet landet på Seoul Incheon International Airport, var det lite som minnet om "homecoming". Det var mange mennesker og jeg synes nesten alle så like ut. Alle skilt var koreansk og på Hangul, som er det koreanske skriftspråket. Det tok ikke lang tid før noen snakket til meg på koreansk og forventet at jeg forsto.
Etter å ha blitt møtt på flyplassen, gikk turen til Chuncheon og Hallym University, hvor vi ble innlosjert. Deretter gikk turen til en lokal restaurant og jeg var klar for mitt første koreanske måltid. Før vi gikk inn i restauranten, måtte vi ta av oss på bena. Inne var det farverikt dekket et langbord. Et koreansk måltid inneholder alltid kimchi (syrnet kål, stekt kryddret med chili, hvitløk og ingefær) og mange små skåler med ulike grønnsaker og garnityr. På bordet var det gasskokeplater, hvor det putret Dubu-JJiGae (krydret tofu og svinekjøtt) og vi ble servert Gamja-Jeon (koreansk potetpannekake). På hver av plassene sto det en liten metallboks med ris og en suppeskål.
Utfordringen var ikke å spise suppe med pinner, men at bordet bare var 20 cm høyt. Vi skulle sitte på gulvet å spise, noe som er en utfordring i seg selv. Å hverken være slank, smal eller smidig, gjør det ikke enklere.
Det koreanske kjøkkenet er blant verdens sunneste og på fremmarsj som både trendy og populært. Det er ulikt all annen asiatisk mat jeg har spist. Veldig smakfullt.
Homestay
Programmet var variert. Blant annet lærte vi å lage koreanske vifter, besøkte museum og ikke minst Hyundai fabrikken. En av programpostene var "Homestay". Det betød at vi en ettermiddag reiste hjem til en koreansk familie og var der til frokost neste dag.
Sammen med Iris fra Nederland, ble jeg ønsket velkommen til et ektepar, som var fosterforeldre for adopsjonsformidleren Holt Children's Service. Sammen med dem bodde en fire måneder gammel gutt, som var frigitt for adopsjon. Det var mange tanker og følelser som svirret rundt, da jeg hilste på lille Hyoungwoo. Her var det en liten gutt, som snart skulle ut på den samme ferden som jeg og de 80 andre deltakerne i programmet hadde tatt. Kanskje ville han om et halvt års tid hete Howard og bo i NYC? Kanskje ville han om tyve år lure på hvordan det var i Sør-Korea og bestemme seg for å dra dit?
Big eyes
Alle ligner på noen, fra et barn er nyfødt ser en etter familielikheter. Noen er som snytt ut av nesen på sin mor, mens andre har nesen til farfar. Tilsvarende er det ikke om du er utenlandskadoptert, du ligner rett og slett ikke på noen.
Da vi satt på gulvet og spiste, kikker fostermoren på meg og sier noe på koreansk til Jeong Seung-Kee, som er ansatt i Holt, som også er på besøk. Begge nikker og smiler, hvorpå hun kakker seg selv i tinningen, for så å peke på meg. Kanskje de synes jeg er snodig? Det er ikke så godt å vite, for hun snakker ikke engelsk, men Jeong Seung-Kee kunne fortelle: "Hyoungwoo looks like you. You have both that big eyes".
De synes den lille gutten lignet på meg. Her var det noen som lignet på meg. Han og jeg hadde store øyne. For første gang, var det noen som hadde et tilsvarende særtrekk ved utseende sitt som meg. Det var uventet, men for første gang følte meg litt mer koreansk enn norsk.
Våg deg tilbake
I møte med nye mennesker kommer nesten alltid spørsmålet: "Hvor er du fra?". Nesten hver gang tenker jeg; hva skal jeg svare nå? Hva spørres det egentlig etter? Det er ikke like lett å vite hvilket svar som er korrekt eller ønsket, men som regel har det løst seg. Jeg har ikke tenkt at jeg er koreansk, uten å fremheve at jeg er typisk norsk. Kanskje er jeg litt både òg eller kanskje først og fremst ingen av delene?
Noen adoptivforeldre er opptatt av at barna skal få en tilknytning til fødelandet, mens for andre har det ikke være aktuelt. På samme viset som det er adopterte som ikke vil eller bryr seg om sitt fødeland. Deltakerne i gruppen hadde med seg ulike erfaringer, men det var enighet om at det var viktig å komme tilbake. Å ha vært tilbake. At det kanskje først var etter at en hadde vært her, en kunne si noe om Korea var mer enn et land på den andre siden av jorden.
---
Denne artikkelen er (også) publisert i Telemarksavisen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar